Mange spør meg om hvorfor jeg/vi har valgt å drive med renrasede trekkhunder, framfor blandingshunder som åpenbart er «bedre» og raskere til å løpe. Og ikke minst billigere å kjøpe. I denne artikkelen har jeg tatt utgangspunkt i en sammenligning mellom den renrasede NKK-registrerte Siberian Husky, og Alaska Husky.
Hvem er hva? Bildet viser en Siberian, og en Alaskan.
Nå er det slik at Alaska Husky åpenbart ikke er en rase, men en blandingshund med store ytterpunkter. Du har de polare og godt pelsede typene som kan minne om Siberians, og du har fuglehundtypene som er spinkle / fragile og med lite pels. De kan være like Siberians, og de kan være som natt og dag! Jeg har tatt utgangspunkt i den gjennomsnittlige Alaskan Husky som befinner seg et sted imellom, litt som de på bildet under.
Selv blant Alaska Huskies finnes det kortbeinte og langbeinte typer. Raske og treige. De med pels, og de uten pels.
Også den renrasede Siberian har ytterpunkter lik Alaska Husky. Du har «showtypen» som ofte skimtes i utstillingsringen, og du har «brukstypen» hvor det er mer avlet på trekkegenskaper og ikke på utseende. Showtypen har godt dokumenterte resultater fra utstillingen og et flott eksteriør, men mangler ofte dokumentasjon på trekkegenskaper. Brukstypen er sjeldnere å se på utstilling, og er i mange tilfeller spinklere og mere langbeint enn motparten. Dette kommer blant annet av en særs romslig rasestandard. Jeg foretrekker den gyldne middelvei, dvs en hundetype som befinner seg et sted imellom. Jeg kunne skrevet et eget innlegg om dette temaet, men skal holde meg til saken (denne gangen). I teksten som følger har jeg tatt utgangspunkt i den gjennomsnittlige typen Siberian, lik de vi har på kennelen vår.
Et renraset spann med Siberians, med to tålmodige frontankere i led.
For ordens skyld: Ingen må føle seg fornærmet av det jeg skriver! Det må være lov å foretrekke en rase foran en annen. Jeg føler jeg har grunnlag til å uttale meg om dette, fordi vi har pr dags dato både SH og AH på kennelen (9 Siberians, 5 Alaskan). Jeg ønsker å presisere at dette er mine erfaringer, og at andre gjerne må mene noe annet. Og dessuten: ingen regler uten unntak.
De er robuste!
En Siberian Husky har i snitt mye bedre pels og jevnt over bedre og mer slitesterke poter enn en Alaska Husky. Dette kan selvfølgelig variere, og det finnes unntak! Med en renraset blir det derfor mindre styr med potesokker som må av og på, samt dekken på vinteren når det er kaldt. En Siberian klarer seg lenge uten å måtte trenge dekken, selv om det kan være lurt å kle på hundene for å spare energi.
Siberian Husky Ragnar tar seg en ettermiddagslur i snøen.
Fascinerende historie.
Rasen Siberian Husky ble avlet frem av den norskamerikanske gullgraveren og hundekjøreren Leonhard Seppala. Seppala var gullgraver i Alaska og vant en rekke store løp som hundekjører, bl.a. The All-Alaska Sweepstake, men ble særlig berømt for den livreddende kjøringen av difteriserum til Nome 1925. Flyfrakt var for usikkert, og frakt med hundespann ble ansett som eneste alternativ. Serum ble sendt fra Seattle til Seward med båt og med jernbane til Nenana, ca. 1200 kilometer øst for Nome. Herfra ble det fraktet videre med hundespann til Nome. Seppala kjørte den desidert lengste distansen, 525 kilometer uten hvile og i snøstorm, og overlot serumet til siste kjører, Gunnar Kaasen fra Kvænangen, som rakk frem til Nome i tide til å unngå en katastrofal epidemi. Flere hundeløp er knyttet til minnet om ham, som Seppalaløpet over to døgn på Østlandet og Iditarod i Alaska, verdens lengste hundeløp, nesten 1900 kilometer, som stort sett følger serumets vei gjennom Alaska, arrangert siden 1964. 1967 ble Seppalas aske strødd i løpssporet ved starten på Iditarod. Kilde: Store Norske Leksikon.
Seppala med sine hunder.
Alaska Husky er ofte en blanding mellom Siberian Husky og andre utholdende hunderaser (f. eks fuglehund) for å oppnå bedre fart. Ingen Siberian, ingen Alaskan.
Fordi de er kule.
En typisk Siberian hviler når den kan. Den tar livet med ro, og sparer krefter og energi for å overleve. Den sløser ikke med kaloriene. Alaska Husky har i mange tilfeller innblandet mye fuglehund, og får ofte med rastløshet og «makk i ræva» på kjøpet. De værste tilfellene sover 1 m over gulvet. Det er vell lite her i verden som gjør meg så stresset som urolige og rastløse hunder, derfor passer Siberians meg helt utmerket.
To karer som vet å benytte seg av hviletid. Bajas (bakerst) og Rampen.
Godt gemytt.
En Siberian er vennlig og tiltalende, men også livlig og utadvendt. Den viser ingen egenskaper som vakthund, er heller ikke overdrevent mistenksom mot fremmede eller aggressiv mot andre hunder. De er ærlige hunder med godt språk. De som avler riktig, legger stor vekt på dette. En Siberian er generelt mindre nervøs, og er stødigere i gemyttet enn en Alaska Husky. Med en rasestandard har du dessuten bedre kontroll på hva du får i «pakka».
Size matters.
Siden Siberian Husky er en ren rase med en rasestandard å forholde seg til når det kommer til avl, er størrelsen på hundene jevnere. Det finnes en nedre grense, og en øvre grense for hva som er tillatt. Jeg tror ikke det er en dum idè å ha et homogent spann hvor hundene er jevnstore, enn et spann det størsten er XXXL og minsten er XXS.
En nokså homogen gjeng med Siberians på påskefjellet.
Beauty and the beast.
Jeg må presisere at utseende ikke er viktig, og at bruksegenskaper kommer først i avl. Men det skader jo ikke å ha et vakkert ytre 🙂
Skjønnheten og udyret illustrert.
Alaska Husky er mainstream.
Hvem som helst kan kjøpe seg et blodtrent spann med Alaska Huskies, og få en god plassering i Finnmarksløpet. For meg (som liker å gå mot strømmen) blir det rett og slett for enkelt. Jeg har tro på at et renraset spann med godt avlede Siberians kan gjøre det minst like bra, men med (selvfølgelig) mye mer arbeid bak. Det ligger litt mer prestisje i å gjøre det bra med renrasede hunder, enn med blandingshunder. Det er dessuten en myte at Siberian Huskies er treige!
God metabolisme.
En ekstreme tilfeller trenger en Siberian omtrent halvparten så mye mat som en Alaska Husky. En Siberian holder dessuten vekta bedre, og blir ikke like lett dehydrert.
Dette bildet viser tørrfôret før fôringen. Bøtta til venstre er til 8 Alaska Huskies. Bøtta til høyre er til 35 Siberian Huskies + 2.
Bildene sier sitt! God metabolisme er noe Siberians er kjent for. Bilder lånt fra Karen Ramstead / North Wapiti Kennels.
Siberians er selvstendige!
En Siberian er kjent for å ha jaktinstinktet i behold, og snur seg sjelden to ganger om det løper en katt over veien. Har du den løs, må du ikke bli overrasket over at den stikker av. Enten det er for å jakte, eller for å ta seg en runde på egenhånd. Dersom du har en Siberian som gladelig kommer på innkalling, er du heldig! Dette er vell strengt tatt ingen fordel, men det er likevel verdt å nevne. En typisk Alaskan med høy andel av fuglehund i sitt DNA, har en helt annen holdning til dette og ønsker heller å være sammen med eieren enn å stikke av.
Til slutt må jeg runde av med at jeg ikke har hunder for å vinne løp. I utgangspunktet føler jeg ikke at jeg burde begrunne mitt forhold til renrasede hunder, men når folk spør forventer de jo et svar. Jeg ELSKER Siberians, og har et sterkt ønske om å være med på å bevare rasen som trekkhund. Ethvert sunt hundehold bør basere seg på andre verdier, enn å komme først i mål. Kunsten å drive med hundekjøring handler ikke bare om å ha perfekt arbeidende hunder, men å takle forskjellige situasjoner og eventyr med hunder som elsker å løpe! Husk det 🙂