Det finnes mange meninger og teorier om hvorfor hunden går i pass. Det første mange tenker, er at passgang er noe negativt og uønsket hos en sledehund. Det trenger det ikke være! Det viktigste av alt, er å se på den enkelte hunden og hvordan den fungerer.
Hva er passgang?
Hunden har fire gangarter. Skritt, pass, trav og galopp. Passgang er en gangart der framfoten og bakfoten på hver side flyttes samtidig / parallelt.
Fysioterapeuter ved Dyreklinikken i Gøteborg – har i boken «Friskvård för hund» avsnitt om de forskjellige gangartene. De skriver dette om passgang:
For å ikke miste balansen lener hunden seg over til den siden der begge bena står på marken. Andre sidens benpar løftes da opp i luften nesten uten anstrengelse. Samtidig som hunden gjør dette viker den seg litt i midjen. Da pendler automatisk de ben som er i luften framover, uten at hunden egentlig løfter dem i det hele tatt.
Siden kan den i ro og mak lene seg over til den andre siden og gjenta pendelbevegelsen med andre sides ben.
Ettersom hunden ikke kan løfte bena høyt med denne teknikken, er den heller ikke så bra å anvende på ujevne underlag. (dermed anvendes pass – og ses – lettest på asfalt og dess like – kan man vel slutte seg til?)
Hunden setter helt enkelt fast labbene i (den ujevne) marken og må derfor velge en annen gangart (enn pass).
Den har også vanskelig for å dra nytte av svikt i ledd og underlag (i pass), men må på den andre siden heller ikke anvende særskilt mye muskelkraft.
En del hunder går ofte i passgang, mens andre aldri gjør det.
Det finnes en almenn oppfatning om at hunder som går i passgang har noen slags skade eller svakhet, men det behøver ikke i det hele tatt vær slik: – visse hunder trives med gangarten – andre ikke.
I videoen ser man tydelig forskjell på passgang og trav. Den hvite hunden til venstre går i trav, mens den sorte til høyre går i pass. Ganglaget blir mer «vinglete» når hunden passer, og du kan også se flere hunder lengre frem som gjør det samme.
I dette tilfellet viste det seg i ettertid at den sorte hunden til høyre hadde en låsning i ryggen. Det er også grunnen til at den ikke trekker i denne videoen. Årsaken var trolig en kombinasjon av passgang, feil seletøy, og en utelukkende plassering i wheel (nærmest slede / kjøretøy) som gir stor belastning på hundens rygg. Hunder som går i wheel, har mye større belastning på både rygg og nakke siden den må absorbere alle støt, rykk og napp mellom kjøretøy og hundene foran i spannet. Om hundens rygg i tillegg ligger høyere enn trekkpunktet (f. eks: hundens rygg er 60 cm over bakken, mens festepunktet for linesettet er 50 cm over bakken), oppstår det et ugunstig press på ryggmuskulaturen.
I samråd med veterinær, ble løsningen å skaffe til veie nytt seletøy (ManMat Freight Harness, se bildet under) som er konstruert for hunder bakerst i spannet. Selen legger seg på siden av lårene, og ikke oppå ryggen. Du senker trekkpunktet samtidig som ryggen er fri. Hunden fikk også løpe lengre frem i spannet, noe som så ut til å hjelpe på problemet. Hunden gikk fortsatt i pass, men ryggproblemene så ut til å forsvinne. Det er dermed ikke sagt at passgang var grunnen til at hunden fikk ryggproblemer, men det kan ha vært en medvirkende årsak. Det finnes også mange dyktige kiropraktorer som kan hjelpe i slike tilfeller. For de som ikke har det, er det veldig lurt (om ikke nødvendig) med en strikkavlaster mellom linesett og kjøretøy for å dempe rykk. Nakkeliner i strikk er også å foretrekke, eller ingen nakkeliner i det hele tatt der det er mulig. Viktigst av alt når det kommer til nakkeliner, er å ha et svakt punkt som ryker i kollisjon med trær og lignende. Det er bedre at utstyret gir etter, enn at det går ut over hundens nakke og rygg!
Hvorfor går hunden i pass?
- ANATOMI. Kvadratiske hunder (individer der ryggen er like lang som beina), hunder som har veldig lavt/skrått kryss eller er steile i fronten kan ofte ikke ta ut stegene sine på en naturlig måte i trav, og finner det mest naturlig å gå i pass. Det kan hjelpe å sette opp tempoet, men for den drevne «passgjenger», kan det være vanskelig å gå fra pass til trav. Drevne passgjengere ender ofte opp med å gå direkte fra pass til galopp. Noen går i pass når tempoet er for lavt, og legger om til trav når farten økes. Hos kvadratiske hunder, kan forklaringen være at hunden tråkker på sine egne føtter i trav, og legger seg i pass i stedet for å «krabbe». (Krabbing er når hunden traver/trekker skjevt, og plasserer bakbeina mellom frambeina i stedet for rett bak hverandre)
- RYGGPROBLEMER OG LÅSNINGER. Som nevnt er passgang en avlastningsgangart, og kan relateres til smerter i ryggen. Dersom hunden i tillegg «vobbler» mye med bakbeina og trekker dårlig, kan det være lurt å ta turen innom veterinær eller kiropraktor for å sjekke det opp. Se overnevnte video for eksempel på nettopp det. Dersom hunden vanligvis traver, og plutselig endrer bevegelsesmønster til pass, kan dette være et tegn på at noe er galt. Passgang i seg selv behøver ikke være noe ulempe eller direkte årsak til ryggproblemer. Man må se det i sammenheng med andre symptomer dersom det skulle være av helsemessig betydning.
- Halthet og stivhet, spesielt etter hvile
- Behøver lang oppvarming
- Går skjevt
- Holder halen til ei side
- Holder hodet lavt
- Klarer ikke å stelle seg
- Vegrer seg for å hoppe
- Favoriserer passgang
- Atferdsendring
- Vil ikke gå trapper
- Nedsatt prestasjon
- ENERGIBESPARELSE. Det koster mer krefter for hunden å trave eller galoppere. Noen hunder går i pass for å spare på kreftene. Latskap eller smartskap? Du får spørre hunden!
- ALDER. Mange unghunder som ikke er ferdig utviklet i muskulaturen, legger seg i pass siden dette krever mindre av kroppen. Dette pleier å gå over når hunden blir eldre, og får bygd opp skikkelig muskulatur.
- FART. Hunder som jobber godt og trekker veldig hardt, sees ofte i passgang ved lavere tempo. Noen skifter enkelt over til trav når farta økes. Slaviske passgjengere kan i noen tilfeller ha vanskeligheter med å holde tempo og skifte gangart når farta øker.
Den største ulempen med hunder som passer, er at det blir mer klumsete på ujevnt underlag og lettere får skader. Siden kroppsvekten ikke fordeles jevnt (slik den gjør i trav) har den vanskeligere for å hente seg inn, og bevegelsene blir mindre balansert og den har lettere får å tråkke feil. I pass har den hele vekta vekselvis over på venstre side og høyre side (venstre frambein og venstre bakbein / høyre frambein og høyre bakbein). Altså enten 100% på venstre side, eller 100% på høyre side. I trav er den fordelt på høyre frambein og venstre bakbein og motsatt. Altså 50% på venstre side og 50% på høyre side. Hunder som passer, bygger heller ikke muskler på samme måte som de som traver.
Noen passgjengere (ikke alle) har vanskeligheter med å veksle lett mellom gangartene når tempoet varierer.
Nå finnes det (såvidt jeg vet) ingen forskning på dette temaet, og det eksisterer dessuten hunder som har gått i mål på Finnmarksløpet og Iditarod og likevel har oppnådd god plassering i passgang. Foretrukket gangart spiller liten rolle, det viktigste er tross alt at hunden er frisk og løper med stram line! Baklina er dessuten den beste referansen; så lenge den er stram er det ingenting «galt» med at hunden passer.
Det finnes dessuten mange interessante svar å få når man stiller spørsmål på Facebook!
Jan Vidar Dahle 9/10-2016:
«Har ikke noe viten å vise til, men har gjort noen erfaringer om passgang. Vi ser flere passere i spannet de sesongene vi har holdt farta veldig lav hele tida. Med mer variert fart og lett og ledig løping ser vi mindre passgang. De beste passgjengerne jeg har hatt passer med rak rygg nesten uten sidebevegelse. Ofte veksler de mellom trav, pass og canting på en nesten utydelig måte; dette har vært gode hunder, selv om de bare skritter, passer og canter, helt uten trav. I sjuårsalderen har de notoriske passerne jeg har hatt likevel begynt å få problemer med ryggen; de har kortere karriere, – kanskje på grunn av ensidig belastning fra passingen? Når hundene våre løper løse passer ingen av dem. De skritter, hopper (galloperer) og traver, men desidert mest så canter de. Med kortseler ser vi mindre passing, det samme med spredere (pinner) i midtlina som retter ut trekket. I siste halvdel av lange løp ser jeg sjeldnere passgang, da har mine passere gått over i trav. Hunder bak i spannet passer mer enn de som får bevege seg friere og med mindre fysisk press i fronten. Generelt ser jeg bare to problemer med passgang; at det kanskje forkorter løpskarrieren og at passere i noen tilfeller får litt trøbbel med tempoendringer (ikke bestandig). Jeg unngår derfor avl på passere. Ellers syns jeg som de fleste hundekjørere trekklina er mer interessant enn ganglag/bygning etc.. Stram trekkline holder i massevis. På en måte er stram trekkline i siste tredjedel av løp fasiten, mens alt annet er teoretisk tankespinn.»
Henning Berg 9/10-2016:
«Jeg tenker at hunder som «henger» i en gangart er uheldig. (Litt som en yrkesutøver med monotont arbeid). Naturlig å tenke at det over tid fører til noen belastninger. Sjelden jeg ser tisper som har denne tendensen mht passing. Derimot har jeg hatt tisper som gjerne burde galopere litt mindre. Regner med at de fleste ønsker seg et spann der alle hundene veksler lett mellom alle gangarter.»
Thomas Wærner 3/10-2016:
«Passer, traver, galopperer spiller ingen rolle så lenge det går framover.»
Frode Wang 3/10-2016:
«Noen hunder er bare født med det ganglaget. Så sant det ikke kommer plutselig, da har bikkja fått en skade!
Det er ingen fordeler med at en hund passer! Ulempene er om du har et ellers godt homogent spann så vil den som passer som oftes ikke klare og holde rytmen/farten på forskjellige underlag og derfor være mye mer utsatt for skader og bli fortere sliten.. Men det er ‘ingen regler uten unntak’. Hadde en hund som jeg desverre måtte ta i sommer (av andre grunner) som gikk endel i pass, han har jeg lånt ut til både lange Finnmark og Iditarod, med 3 seiere i Finnmark og fullført Iditarod, aldri tatt ut av noen løp. Så det er mulig, men det er langt mellom de som klarer seg så godt..»
Ørjan Hustoft 3/10-2016:
«Har et 4 spann hvor den største (75%AH25%AM) PASSER når det går for sakte. Går enkelt over i trav og galopp når farten økes. Dette har ingenting med utmattelse å gjøre. Studier viser at kroppslengde bl.a er med å avgjøre. Hundene gjør dette på instinkt bl.a for å spare krefter.»